Stemmen bak stemmen kombinerer det beste fra to ulike tradisjoner.

Den ene tradisjonen kommer fra Alfred Wolfson og Roy Hart-teatre, og handler om å eksperimentere og leke med stemmen. Om å finne sin egen stemme fra dypet av sin sjel, og få tilgang til ubevisst materiale ved å jobbe med stemme og emosjoner.

Denne retningen gikk både i terapeutisk og i kunstnerisk eksperimentell teaterrelatert stemmearbeid. Den ble også benyttet av sangere for å bli modigere og friere i uttrykket sitt. Kroppen var en viktig faktor, og det ble jobbet mye i forhold til kroppsbevissthet.

Denne retningen arbeidet i forhold til at når man virkelig ER i emosjonene, har kontakt med energien i disse, vil også teknikken vi bruker på stemmen legge seg riktig, fordi kroppen av et naturlig minne om en helt riktig måte å bruke stemmen på.

Dette naturlige minnet kan ha blitt «glemt» pga av ulik type sosialisering, traumatiske hendelser i livet vårt etc.
Da er det er viktig å ta energien i emosjonene våre tilbake igjen, slik at de ikke undertrykkes og styrer oss ubevisst. Dette kan i så fall forårsake mange diffuse plager både fysisk og psykisk.

Den andre tradisjonen handler i utgangspunktet KUN om teknikk, og vi kan kalle den «ingeniørkunst for sangere». Denne er uviklet og grundig forsket på at Cathrine Sadolin (les om Cathrine Sadolin).
Den avliver mange gamle myter som har vært seiglivet innenfor sangpedagogikken, ivaretar det nyeste innefor stemmeforsking og gir oss mulighet til å se på sangstemmen på en helt ny måte. Det den har tli felles med Roy Hart-tradisjonen er at den sier (og har bevist) at absolutt ingenting er farlig å gjøre med stemmen bare det gjøres på riktig måte, og at det ikke gjør vondt. Vi kan produsere lyd på enormt høyt volum over lang tid hvis vi skulle ønske det, uten at dette på noen måte skader stemmen. Men stemmen må støttes av kroppen. Complete voice tecnique, som metoden heter handler om at bare vi gjør de riktige «innstillingene» i kropp, ansikt, munnhule etc. Så kan vi produsere akkurat den lyden vi vil, og kunne gjenta akkurat den samme lyden når vi måtte ønske det. Vi kan lære å høres ut som den ene eller andre artisten, selvom vi alltid vil ha vårt lille, egne særpreg i stemmen vår. Og målet er selvfølgelig aldri å bli kopier av noen innenfor denne tradisjonen heller. Alt teknikk er tom, hvis det ikke er noe innhold bak.

Når vi forener disse to tradisjonene, kan vi si at teknikken er redskapet vi bruker for å klare og formidle akkurat det vi ønsker. Vi kan ha et enormt trykk innenfra, et ønske om å formidle noe ut i verden via sang og stemme, men har vi ikke friheten til å klare dette, eller teknikken til å gjøre det, vil vi ikke få formidlet det vi ønsker.

I stemmenbakstemmen jobber vi derfor med kropp, pust, lek og improvisasjon for å få erfaringer på hva som faktisk går ann å gjøre med stemmen. Vi trener på å kaste oss ut i det uten å tenke verken teknikk eller andre ting. Uten å bedømme stygt eller pent, riktig eller galt. Og etterhvert går vi over til å se på hva vi har fått til når vi leker oss fritt, og se hvordan vi teknisk kan gjenta dette, når vi måtte ønske det. Heller ikke her bedømmes heller ikke stygt eller pent, fordi stygt eller pent kun handler om smak og behag. Når en heavy-metal sanger «grunter» vil det sannsynligvis ikke oppfattes som særlig pent av en som elsker opera, og omvendt. Derfor forholder vi oss som pedagoger mest mulig nøytrale i forhold til dette temaet. Med eleven skal kunne bruke stemme på en sunn måte, og etterhvert få til det han/hun måtte ønske enten det er heavy eller klassisk.

Begge teknikkene handler også om muskulær hukommelse. Vi har vanemønstre når vi synger/bruker stemmen akkurat som vi har på en mengde andre ting.

Når det gjelder å forbedre/endre ferdighetene våre innenfor sang, må vi ofte bryte innlærte vane/uvanemønstre og da må vi endre den muskulære hukommelsen. Dette kan noen ganger ta litt tid, men vil alltid fungere med trening.